It's the final Count Down

Hurramegrundt! Foto: Andrea Lingjerde

 Nå er det kun 1 uke igjen. 13måneder meg venting er over! Snart venter 4 uker i fjellet (unna vei for her kommer jeg!).  Jeg er så spent at jeg ikke får sove om natta. Ligger bare å vrir meg og ser for meg hva jeg må ordne og hvordan den første dagen kommer til å bli...

"Jeg må stå opp da og da for å rekke bussen. Håper jeg klarer å løfte sekken inn i bussen...Så må jeg gå av på rett stopp og så må jeg huske å ta ut kontanter til bussbillett. Så mååå jeg rekke buss 991 fra Eidfjord til Dyranut hvilket betyr at jeg ikke kan vœre mer enn 25min forsinket for da må jeg vente 24 timer til neste buss!"

Den glade vandrer, ikke helt en realitet enda, men snart :)

Dette er det ene jeg tenker på. Noe annet jeg går og kjenner på er tanken på å ligge i telt helt alene. Opprinnelig skulle jeg ha med meg pappa, farfar og hunden Kikki på starten av turen, men alle har trukket seg. Hvilket betyr at jeg blir helt alene, i teltet...  

Kommer jeg til å vœre nervøs? Kommer jeg til å vœre paranoid når jeg har "zippet" igjen teltet- hva er det som rasler i teltduken?!Hvis jeg er nervøs, hvor lang tid kommer det til å ta før jeg er komfortabel med å sove alene i teltet?

Man er ekstra på alerten når man er alene. Jeg tror det er et instinkt som slår inn. Under forflytning er man ekstra forsiktig med hvor man velger å plassere foten og hvor man velger å krysse en større bekk. Alle avgjørelser som må tas, må tas ene og alene. "Ring en venn" for å få løsningen, fungerer desverre ikke i denne sammenhengen. Ingen kan ta avgjørelsene for deg. Men, det er faktisk det som er ekstra kjekt, når du velger å gå for et valg og gjennomfører det du har bestemt deg for. Da opplever du en glede som fyller opp et kammer. Et kammer som fører deg videre på stien og i livet. Dette kammeret kan kalles indre selvtillit.

82kg og totalt ute av trening. Allikevel kom meg til toppen av Table Mountain i Sør-Afrika, takket vœre pappa som hjalp meg da jeg ble forferdelig svimmel. Ikke før da innså jeg hvor dårlig trent jeg var... Foto: Terje Løkke-Sørensen

Men en sak, har alltid minst to sider. Så hvis utfallet ikke ble som du hadde tenkt. Kanskje du ramlet i bekken du skulle krysse, så kan man bare tenke:
" OK, det der var kanskje ikke måten å gjøre det på. Da vet jeg det til neste gang." Etter en sånn opplevelse, får kanskje ikke den indre selvtilliten påfyll, men man får erfaring som er gull verdt, ved en senere anledning.

Dyp konsentrasjon. Foto: Terje Løkke-Sørensen

Uansett hvordan utfallet blir, er jeg sikker på at ingen kommer til å angripe teltet mitt i løpet av natten. Jeg kommer heller ikke til å ligge å fryse, for denne gangen stiller jeg med en god og varm sovepose, som jeg har testet på forhånd. Jeg kan okkupere tankene med en tynn lett bok og ved å skrive febrilsk i dagboka og tenke på strofen: "What doesn't kill you, only makes you stronger" eller vent, nei jeg mener, "OAOOOH GIRLS JUST WONNA HAVE FUN!!!" :D