Nå sitter jeg på pc-labben på Marangu Teacher College. Pc'ene har ihvertfall ikke flatskjerm, og heller ikke noen innmat. 2 av 10 virker. Det er heldigvis bedre ingen!!

Dagene går så fort her nede i Tanzania. Imorgen har jeg vœrt her i 4uker allerede! De to første føltes ut som en eeeevigheeeet, men nå flyr jo tiden!! Det er både positivt og negativt og jeg er redd for å bli sittende med følelsen "hvorfor gjorde jeg ikke mer mens jeg var i Tanzania?"  når  jeg kommer hjem til Norge. Heldigvis har dagboka fått noen utfylte sider, som vitner på at jeg opplever mer enn nok :)

Denne uka har nok en gang vœrt preget av streke inntrykk. Mange skjer når jeg er på skolen og det er ting jeg ikke kan skrive om pga. taushetsplikten. Desverre! Det har også vœrt mer død i Marangu. To stk. skal trolig ha blitt skutt og drept på byen den siste uka. Ikke noe kjekt, ettersom Marangu ikke er den største plassen for å si det sånn... Regelen er å ikke bevege seg ute når det er mørkt. På "bolle-søndag" brøt vi den regelen og gikk hjem i mørket. Det var ikke langt, men vi gikk med en maks-puls. Det jeg skal si nå er ikke rasistisk, det er et faktum: På dagtid hilser de fleste på hverandre. På nattestid, er saken noe annerledes. Da hilser ingen. Ikke for å vœre uhøflige, men rett og slett fordi du ikke ser hvem det er du hilser på! Litt komisk, samtidig er det litt ekkelt. Litt gatelys hadde ikke gjort noe...

Men over til noe annet. Det har vœrt litt trøbbel med leiligheta vi bor i.Med alt fra renslighet (lopper i pute og tepper, nå kanskje madrasser...) til problemet med vann. Igår ble alle problemer tatt opp med rektor, og idag kom det tre karer for å inspisere. Inatt skal jeg sove litt bedre, madrassbunnen min er hel igjen!! :D

Hugyiene (?) er vanskelig her. Selv om vi "baccer" og baccer og baccer, vasker hender, hud og hår- blir vi allikevel syke. Magen er ikke helt i vater for tiden, og nå har en forkjølelsesliknende greie kommet i tillegg. Prøvde noe nytt med klassene jeg underviser i på tirsdag- å håndhilse på 84 stk. er kanskje ikke det smarteste man gjør her, desverre. Allikevel var det verdt det :)

Til helgen er det ingen store planer for min del. Kanskje gå en tur opp til Marangu Gate (inngangen til Kili- nasjonalpark), trene litt, slikke litt sol på terassen, ta en tur ned på hotellet og spise en ok middag- der har de også dusj (HURRA!!). Marit og Anne Helga planlegger å gå til første camp på Marangu-ruten. Skulle gjerne ha blitt med på det, men jeg må spare penger slik at jeg har råd til hele ruta...

April blir tilsynelatende en travel måned, med safari (Serengeti, Ngorongoro krateret m.m), klatre Mount Meru og så gå Machame-ruten. Men, før den tid venter restene av februar og hele mars. Allermest gleder jeg meg til 1.april. Da får jeg besøk fra Norge!! Det blir stas!!:D

Håper du som leser dette har det kjempe fint hvorhen du er i verden. Riktig fin opplevelsesrik torsdag til deg :)

Nå må jeg "driste" meg ned til byen for å kjøpe kontantkort (nei, det ikke farlig egentlig- bare uvant å gå alene...). Vodacom er helt crap for tiden, får ikke sendt sms hjem til Norge, og det å ringe koster rett og slett som noen ville ha sagt- heroin! Men, det er som alle infødte sier til oss "remember, you are in a developing country". Det er helt sant- og det gjør tilsynelatende store problemer litt mindre...

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet. Kjøleskapet lager lyd, noe som betyr at det faktisk er strøm akkurat nå. På bordet er voksduken byttet ut med en brun og orangsj kanga. Kanga er stoffstykket som utgjør det velkjente akrikanske omslagsskjørtet. Gardinene i rommet her jeg sitter, er noen pompøse noen, i sterk turkisblå farge med barokk-lignende mønster. Gardinene holdes sammen av noen enda mer pompøse ”klesklyper”.

Ute kvitrer fuglene, biler og en og annen motorsykkel kan høres fra jordveien som ligger litt ovenfor leiligheten. Hanen som vi alle, allerhelts vil at skal ende opp på tallerkenen, galer titt og ofte, i tide og utide!  I vinduskarmen kan jeg faktisk bare telle en stykk. død møll…

Nok hverdagsskildringer!

Her i Marangu har livet begynt å roe seg ned litt etter tre ufattelig spennende, men travle uker. På tirsdags ettermiddag fikk kroppen min nok, og jeg orket ikke annet enn å bare ligge på senga, sove og høre på musikk. Jeg sov og sov, og da natten kom, var det faktisk ikke noe problem å sove da heller!! Dagen etter var jeg like trøtt,så det er helt tydelig at nok er nok, og at man ikke kan eksponere seg for nye ting hele tiden. Det fungerer bare ikke i lengden, du trenger tid på å fordøye alt det du opplever.

Livet her i Tanzania er totalt annerledes enn det jeg lever i Norge. Alt hva vi har rundt oss er annerledes. Ting har kanskje samme form og funksjon, men allikevel er designet forskjellig. Husene er forskjellig- du har alt fra villaer, murhus til jordhytter. Veiene, menneskene, butikkene, luktene, lydene, rutinene- rett og slett alt er forskjellig. Det eneste som er det samme uansett hvor man reiser, er musikken på Ipoden. Den er lik, og den skaper trygghet.

Som sagt så er alt annerledes. Dette inkluderer også maten vi kjøper. Brødet for eksempel er kun hvitt, og det lager bare propp i systemet, og dets siste funksjon er faktisk å stoppe sulten. Hvis den i det hele tatt klarer det. Ved lunsjtider i Norge, hvor man bare kan ta seg en brødskive eller et knekkebrød, går vi her rundt og lurer på ”hva skal vi spise nå?”. Så lunsjen her består stort sett i bananer, mango og avokado og hvis det ennå skriker i tarmene, ligger nødprovianten i kjøleskapet. Kvikklunsj!

Men, jeg kan egentlig ikke tillate meg å klage på hvor sulten jeg er. På skolen er det mange elever som ikke får ordentlig med mat. Familien har kanskje ikke råd til at barnet deres både skal gå på skole og i tillegg skal ha mat der. For noen er maten på skolen, det eneste måltidet de inntar i løpet av en hel dag. For andre igjen, kan det hende de ikke får mat i det hele tatt i løpet av hele dagen! Resultatet er at de ikke klarer å lœre like mye, de blir slappe og klarer ikke å holde seg våkne. Å holde seg våken her, er helt nødvendig for at de skal kunne ha sjangse til å bestå eksamen i standard 7. 90% av elevene i Tanzania skal visst ha strøket på den eksamenen. Det er krise.

Disiplin ved skolen er en stor kamel/elefant/giraff å svelge. Det eksisterer litt for mange pekestaver i tre her. De blir ikke bare brukt til å peke med, for å si det sånn. En elev i min klasse hadde en slik stav på pulten sin. Jeg spør hva den brukes til og får egentlig ikke noe svar. Jeg spør om den blir brukt til å slå med- men får bare noe mumling til svar.

”Can I break it?”

”yes…”

”May I break it? Is it ok if I do so?” spør jeg igjen for å dobbelsjekke at jeg faktisk får lov til det.

”Yes.”

Så da legger jeg staven på tvers over låret, knekker den som om det skulle ha vœrt ved til et bål, går bort til klasseromsdøra og kaster den ut. I mitt klasserom skal alle føle seg trygge!

Det er ikke enkelt å komme hit som student og prøve å forstå seg på alle kodene som eksisterer her. På kveldene sitter vi på stua og diksuterer og diskuterer alt fra hva vi har erfart, opplevd, tenkt og sett. Det er vanskelig å sette seg inn i en annen kulturs tenkemåte, og så kan det hende at vi tror vi har forstått en situasjon på den riktige måten ut ifra et norsk ståsted, men så må vi prøve å forstå den samme situasjonen fra et tanzanisk ståsted. (Hvorfor gjør de sånn? Hvorfor er det slik?). Av og til blir vi litt klokere når naboen vår kommer innom. Hun har vœrt i Norge og kan litt om vår kultur, og henne kan vi spørre rett ut om alt vi lurer på, uten å vœre (så) redde for å tråkke noen på tœrne.

Nå har kjøleskapet blitt stille. Da er det vel perfekt klima inni det, for det lyser fremdeles grønt på dataladeren, som betyr at det faktisk er fremdeles strøm!! Hurramegrundt for det! På tide å få fres på vannkokeren, og få i seg noen kopper te av typen Kilimanjaro Tea (den er fantastisk god og Twinings Earl Grey en høy gang!!).

Hakuna matata (ingen bekymringer), blir vel unntaket og ikke regelen i dag også... NEIDA!! Nå er det da fredag!! GOD HELG!!! :D

Små episoder og inntrykk hele tiden fører til kultursjokk.

Mitt første kultursjokk kom på kvelden etter en rekke små hendelser som en registrerer, men som man ikke får tid til å tenke over før du har en ledig stund for seg selv. Utdrag fra dagboka: 

På vei hjem fra skolen i dag kom det 3 små jenter mot oss. Hun ene sa:

H: ”Mjambo?” (Hvordan går det?)

Jeg: ”Poa. Habari?”(Bra. Hvordan går det med deg?"

H: ”Nsuri. I have a pen…”(Bra.)

J: ”Woow youve got a pen. May I see it?” Setter meg på huk og jenta gir fra seg pennen litt motvillig. Hun var nok litt redd meg eller for å miste pennen sin. Pennen var en papp- penn uten noen form for blekk eller bly! Til tross for at det bare var restene av en penn, var hun utrolig stolt over å eie denne pennen. Tror det er status å bare eie en penn. I Norge strør vi jo om oss med penner, vi har penner liggende overalt. Og mangler vi så kan vi bare gå å kjøpe. Denne jenta hadde ikke råd til det. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg, tenk å vœre så stolt over å eie en penn?! Vi må stoppe oss selv i å gi ting til barna her nede. Ryktet sprer seg som ild i tørt gress og vi har hørt historier om maranguere som har fått gaver og som blir utstøtt i samfunnet. Mye på grunn av sjalusi.

I dag fortalte Wendy at to gutter hadde druknet der hvor vi badet i jungelen forgje dagen. Helt grusomt, 20 og 17 år. De kunne antakeligvis ikke svømme. Det er så mye død her. Enten er det HIV/ AIDS eller trafikkulykker eller fall over bål i hjemmet. Det er så ”far from” norsk virkelighet som det kommer. Men, folk er glade og muntre for det, livet går videre… pole- pole (sakte-sakte).

Her var det noen omkom senere i løpet av helga. Tragisk. Foto: Wendy Meyer

Fantastisk stilig! Foto: Anne H.

Hos Flora i går, ble vi (marit og jeg) vist hvordan vi skulle bruke de nye kangaene våre. Jeg fikk til og med prøve å bœre sønnen til Flora på ryggen på afrikansk vis. Vanvittig tøft, men jeg var livredd for at knutene skulle gå opp! Han likte det visst for han ville sitte-ligge der lenger. Det er bra for et barn å vœre nœr moren sin, og på ryggen kan barnet kjenne morens hjerte og føle seg trygg.

 

Litt om alt her i Marangu- uvitende og litt "blue"

I dag har vœrt en intens dag- med mye inntrykk, mange nye fjes og mange nye måter å gjøre ting på. Veldig uvant, samtidig er det veldig spennende!

Benjamin kom litt før avtalt tid, som var klokka 0900. Men, jeg hadde allerede stått opp to ganger før den tid. Første gang var klokka 03:00 på natta- da for å slippe inn Marthe, Pelle og Mari. Helt i ørska viste jeg dem rundt i leiligheten. Husker ikke så mye fra det akkurat! Gang nr. 2 var da musikken strømmet inn i rommet og jeg tenkte ” Hva?? Det der er ikke lyden på min alarm?!! Så da fikk jeg litt panikk og måtte finne den alarmen og slå den av før noen andre våknet. Etter noen lange sekunder innså jeg at lyden kom utenifra. Helt vill lyd og flott musikk! Jeg har aldri snoozed så lenge før- i hele 2 timer… ja, ja godt jeg er en early bird! 

Ikke hvor er Willy men, hvor er Marit?

Leiligheten vi bor i syntes jeg ikke var så ren da vi kom. Men, etter en visitt i en bolig i etasjen under så forstår jeg at vaskingen her er det ikke noe å klage på! Der var det slitt og møkkete. Det er vannmangel og når det vaskes, vaskes det i kaldt vann. På kjøkkenet har vi 10 stk. bøtter med vann i og ute på kjøkkengangen har vi en 200liters dunk.  Dette er pga av vannmangelen- det kan regne om natten, men dette fordamper om dagen. Vi har allerede begynt å snakke om hvor heeerlig dette hadde vœrt med en dusj akkurat nå! Svette, innsausa i solkrem og trøtte etter en lang reise. Men, jeg prøver å holde munn om det, hvorfor skal vi kunne dusje hver dag, hvis ikke alle andre kan det? Vi er ikke overordnet de fastboende.

Fattigdom er det her, men den er ikke så ekstrem, enda. Jeg haddde sett for meg mennesker mer slitte klœr, tiggende, og uten mål og mening. Det kan hende at noen av dem er uten mål og mening, men allikevel er jeg overrasket over hvor fint kledt de er. På skolen var det bare å skamme seg, stille opp i joggesko, t-skjorte og piratbukse, jeg var blant de verst kledte der for å si det sånn…

Antall elever i et middels stort klasserom 40-60 stk.! Gitter til vinduer og vannlekasje i taket. Hmm hvordan blir det når regntiden starter?

Campus er stort med mange klasserom og ikke minst elever. Utearealet er velholdt, hver klasse har sin flekk de tar ansvar for. Da vi gikk gjennom porten skulle jeg ønske at jeg hadde mørkebrun hud, sort hår og brune øyne. Jeg skulle ønske jeg kunne bli en av mengden, uten den kritthvite huden, det røde håret og solbrillene. Menneskene her er forresten så utrolig pene og de bildene vi skaper hjemme i Norge om afrikanere, har ingen fot i denne virkeligheten i hvertfall.

Kartet er malt på veggen, slik at ingen skal kunne ta det med seg...

For eksempel er mange i Marangu veldig sjenerte, men alle hilser på hverandre. I Norge ville denne holdningen bli oppfattet som tafatt, uinteressert og kanskje litt rar. Jeg vil nok heller si nordmenn er rare, vi hilser kun på fjellet og hvis vi hilser på en fremmed på gata vil vi umiddelbart tenke : hva er det du vil med meg? Hva har jeg gjort deg? Hva slags baktanker har du egentlig? Du kjenner deg kanskje igjen, jeg kjenner meg selv igjen i det hvertfall. Dessverre.

Tilbake til leiligheten. Den er stor, synes jeg. Den har 3 soverom med skap. Vinduene står åpne hele tiden for aircondition har vi ikke. Marit og jeg deler rom, Marthe og Pelle deler et annet og Anne Helga har sitt eget. Toalett og dusj er separert. Vi får ikke skyldt papiret ned i toalettet, så vi kaster det i en tax- free pose ved siden av… he he. Vi må fylle opp dotanken for hånd. Igjen pga av vannmangel.

Det er laminat på gulvene, og under den ene sengen har de spart på å ikke legge noe. Vi kan le litt av det, men en shilling her og en shilling der blir ganske mye etter hvert.

I dag kjennes det ut som om vi har brukt en hel million med penger. Men, sånn blir det fort når man operer med hundre tusener av shilling. Vi vekslet 470 dollar i banken og kom ut igjen med en hel vill bunke sedler. Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Her står jeg med så mye penger kontant, mens de bak meg i køen nesten ikke har noen, selv om de er eldre enn meg.

Vi spiste lunsj på en lokal restaurang. Jeg gikk for en lokal variant, noe maismos med saus og kylling (Ugali). Kyllingen som skulle til pers, lå sammenbundet, levende på bakken da vi kom. Kyllingen her er ikke tuklet med som den i Norden. Den smakte eksepsjonelt!