Litt om alt her i Marangu- uvitende og litt "blue"

I dag har vœrt en intens dag- med mye inntrykk, mange nye fjes og mange nye måter å gjøre ting på. Veldig uvant, samtidig er det veldig spennende!

Benjamin kom litt før avtalt tid, som var klokka 0900. Men, jeg hadde allerede stått opp to ganger før den tid. Første gang var klokka 03:00 på natta- da for å slippe inn Marthe, Pelle og Mari. Helt i ørska viste jeg dem rundt i leiligheten. Husker ikke så mye fra det akkurat! Gang nr. 2 var da musikken strømmet inn i rommet og jeg tenkte ” Hva?? Det der er ikke lyden på min alarm?!! Så da fikk jeg litt panikk og måtte finne den alarmen og slå den av før noen andre våknet. Etter noen lange sekunder innså jeg at lyden kom utenifra. Helt vill lyd og flott musikk! Jeg har aldri snoozed så lenge før- i hele 2 timer… ja, ja godt jeg er en early bird! 

Ikke hvor er Willy men, hvor er Marit?

Leiligheten vi bor i syntes jeg ikke var så ren da vi kom. Men, etter en visitt i en bolig i etasjen under så forstår jeg at vaskingen her er det ikke noe å klage på! Der var det slitt og møkkete. Det er vannmangel og når det vaskes, vaskes det i kaldt vann. På kjøkkenet har vi 10 stk. bøtter med vann i og ute på kjøkkengangen har vi en 200liters dunk.  Dette er pga av vannmangelen- det kan regne om natten, men dette fordamper om dagen. Vi har allerede begynt å snakke om hvor heeerlig dette hadde vœrt med en dusj akkurat nå! Svette, innsausa i solkrem og trøtte etter en lang reise. Men, jeg prøver å holde munn om det, hvorfor skal vi kunne dusje hver dag, hvis ikke alle andre kan det? Vi er ikke overordnet de fastboende.

Fattigdom er det her, men den er ikke så ekstrem, enda. Jeg haddde sett for meg mennesker mer slitte klœr, tiggende, og uten mål og mening. Det kan hende at noen av dem er uten mål og mening, men allikevel er jeg overrasket over hvor fint kledt de er. På skolen var det bare å skamme seg, stille opp i joggesko, t-skjorte og piratbukse, jeg var blant de verst kledte der for å si det sånn…

Antall elever i et middels stort klasserom 40-60 stk.! Gitter til vinduer og vannlekasje i taket. Hmm hvordan blir det når regntiden starter?

Campus er stort med mange klasserom og ikke minst elever. Utearealet er velholdt, hver klasse har sin flekk de tar ansvar for. Da vi gikk gjennom porten skulle jeg ønske at jeg hadde mørkebrun hud, sort hår og brune øyne. Jeg skulle ønske jeg kunne bli en av mengden, uten den kritthvite huden, det røde håret og solbrillene. Menneskene her er forresten så utrolig pene og de bildene vi skaper hjemme i Norge om afrikanere, har ingen fot i denne virkeligheten i hvertfall.

Kartet er malt på veggen, slik at ingen skal kunne ta det med seg...

For eksempel er mange i Marangu veldig sjenerte, men alle hilser på hverandre. I Norge ville denne holdningen bli oppfattet som tafatt, uinteressert og kanskje litt rar. Jeg vil nok heller si nordmenn er rare, vi hilser kun på fjellet og hvis vi hilser på en fremmed på gata vil vi umiddelbart tenke : hva er det du vil med meg? Hva har jeg gjort deg? Hva slags baktanker har du egentlig? Du kjenner deg kanskje igjen, jeg kjenner meg selv igjen i det hvertfall. Dessverre.

Tilbake til leiligheten. Den er stor, synes jeg. Den har 3 soverom med skap. Vinduene står åpne hele tiden for aircondition har vi ikke. Marit og jeg deler rom, Marthe og Pelle deler et annet og Anne Helga har sitt eget. Toalett og dusj er separert. Vi får ikke skyldt papiret ned i toalettet, så vi kaster det i en tax- free pose ved siden av… he he. Vi må fylle opp dotanken for hånd. Igjen pga av vannmangel.

Det er laminat på gulvene, og under den ene sengen har de spart på å ikke legge noe. Vi kan le litt av det, men en shilling her og en shilling der blir ganske mye etter hvert.

I dag kjennes det ut som om vi har brukt en hel million med penger. Men, sånn blir det fort når man operer med hundre tusener av shilling. Vi vekslet 470 dollar i banken og kom ut igjen med en hel vill bunke sedler. Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Her står jeg med så mye penger kontant, mens de bak meg i køen nesten ikke har noen, selv om de er eldre enn meg.

Vi spiste lunsj på en lokal restaurang. Jeg gikk for en lokal variant, noe maismos med saus og kylling (Ugali). Kyllingen som skulle til pers, lå sammenbundet, levende på bakken da vi kom. Kyllingen her er ikke tuklet med som den i Norden. Den smakte eksepsjonelt!