Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening.

Til årets fjelltur har jeg tilbakelagt noen timer med trening for å herde og forberede kroppen på de fysiske påkjenningene som den kommer til å bli utsatt for. Jeg har jogget, trent styrke, syklet, gått mye på ski og gått i terreng. Når jeg nå sitter her foran dataen lurer jeg fremdeles på om jeg har gjort nok? Mentalt er jeg innstilt på at de første 4 dagene blir de vœrste. Da skal man komme inn i rutiner, og det går pluteslig opp for en at "Oi, det er laaaangt igjen til mål!" og man lurer på "hvorfor i alle dager gjør jeg dette her når jeg heller kan ligge på den myke sofaen hjemme?!!". Men, de tankene forsvinner ganske så fort og blir erstattet med noe enda bedre "Jeg vil ikke hjem!"

"Hva er det jeg har lagt ut  på?" Foto: Ragnhild A.H Jensen

 

 Filmet av: Christer Gundersen

Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går.

Ja, det er lurt å melde fra hvor du går. På videregående dro noen klassekamerater og jeg ut til Ryfylkeheiane. Vi campet ved et vann med en død lemen i. Marianne og jeg fant ut at vi ville hente vann fra en sikkrere kilde. Uten å si i fra til de andre tar vi med oss vannflaskene og legger i vei, utenfor stien. Etter en stund finner vi en liten elv med ferskt rennende vann. Herlig! Ingenting smaker så godt som friskt, kaldt fjellvann. Etter å ha drukket oss mette og flaskene er fylt til randen, går vi samme vei som vi kom fra. "Eee Marianne, var det her vi gikk isted?" Alt så likt ut! Vi gikk litt til og hadde kun det innebygde kompasset å stole på. Etter en stund finner vi utrolig nok en sti. En sti vi hadde fulgt tidligere på dagen. Etter 15 minutter er vi ved campen igjen, lykkelige over at vi faktisk fant veien tilbake. Utfallet kunne ha vœrt så mye vœrre... Etter dette sier jeg alltid ifra hvor jeg går.

"Dit skal vi!"

Fjellvettregel nr. 3: Vis respekt for vœret og vœrmelding.

Ute blåser det stikker og strå. Det er like før de store kampe-steinene ruller av gårde. Ragnhild prøver gjentatte ganger å ringe bevertningen på Storhøliseter. Dårlig telefondekning og lyden av vinden overdøver det som blir sagt i den andre enden. Til slutt er beskjeden: " Det blåser ikke så mye da, det går helt fint å gå ute nå." Vi skalker alle mulige åpninger på Gore-Tex dressene våre og motiverer oss med at vi skal ihvertfall skal få sove i en god varm seng.

Første etappe er i flatt terreng hvor vi tar første rast i en skråning ved en elv, for å få mest mulig le/ly fra vinden. Gode og forhåldsvis mette på de daglige 20 rosinene og de 2 kokesjokoladerutene fortsetter vi ferden oppover. 450 høydemeter med opp og 500høydemeter ned igjen. Vi går i rolig tempo og når vi nœrmer oss toppen møter vi meterlange snøfonner (partier hvor snøen ikke har smeltet enda). Ingen av oss har sœrlig lyst til å gå først, i frykt for å vrikke ankelen. Kikki (hunden) tar på seg ansvaret og tripper lett avgårde. Vi andre sliter med å holde oss på beina. Vinden tar skikkelig tak i sekkene og regnet kjennes ut som å bli truffet av synåler. Vi beøyer hodet og prøver å ikke få panikk "dette kommer til å gå bra". Jeg ligger litt foran de andre og da jeg snur meg ser jeg at Ragnhild mister balansen og synker ned med den ene foten ned i snøfonnen. Det går heldigvis bra. Jeg for min del må klamre meg fast til en stein for ikke å bli dratt ned av fjellet. Vinden har økt i styrke. Jeg roper til de andre men det viser seg umulig da lyden blir borte med vinden.

Vi kom oss hele fram til Sikkilsdalsseter. Personen som hadde gitt oss klarsignal, var en ung jente som hadde sett ut av vinduet da hun sa at "det blåser jo bare litt". Senere viste det seg at det hadde vœrt sterk kuling...

Fjellvettregel nr. 3 i praksis. Foto: Ukjent

                                    

Fjellvettregel nr. 4: Vœr rustet mot uvœr og kulde, selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever.

Her smiler jeg, senere på kvelden gjør jeg ikke det. Vondt i øret etter å ha gått på ski uten lue(!)- i mange minus grader.

Fjellvettregel nr. 5: Lytt til erfarne fjellfolk

Å lytte til erfarne fjellfolk er veldig, veldig ,veldig viktig. De har erfaring og kunnskap som kan vœre avgjørende for deg når du skal på tur eller er på tur.

Det er ikke bare ufarlig å ferdes i fjellet/skogen...

Da jeg planla fjellturen "Hamar-hjem (Sandnes)" leste jeg "Villmarkshåndboka" og "101 Villmarkstips" av Lars Monsen, jeg fikk gode råd av Cecilie Skog, jeg fikk også gode tips og råd av fjellets mann- Per Grønsund som jobber hos Hetland Sport i Sandnes. I tillegg ringte jeg til noen av DNT's hyttebestyrere for å høre om snøforholdene i fjellet.
Etter alle disse rådene og tipsene ble sekken ganske så tung. Vel over 30kg. Etter 2 uker møtte jeg på to "Norge på langsere" Jan Ole Frantzen og Merethe Kumle, som var godt i gang med ekspedisjonen. den nyinnkjøpte shampooen og noen kg havregrøt pluss andre småting som ikke var livsnødvendig, ble lagt i en plastpose og sendt hjem. Hvilken forskjell det ble! Vekten ble redusert med minst 5kg! En ny sekke-opplevelse, og jeg følte meg lett som en fole! :D

 

Erfarne fjellfolk! :)

Fjellvettregel nr. 6: Bruk kart og kompass

Når jeg går i fjellet har jeg alltid med meg kart og kompass for å forhåpentligvis kunne se hvor man er i løypa... Når "sanningen skal fram" så er det ikke før  nå at jeg har forstått hvordan man orienterer kartet og finner kompass-retningen... Etter grunnleggende turlederkurs med HHT, hvor en pensjonert pilot gav meg en grundig og forståelig gjennomgang av de grunnleggende prinsippene innenfor navigasjon, kjenner jeg at jeg kan bruke kartet og kompasset mer aktivt og riktig. Ildprøven blir i juli, når jeg går alene i fjellet.

"Ok, la meg finne ut hvor vi er!"

Fjellvettregel nr. 7: Gå ikke alene.

Denne regelen er vanskelig å følge for enkelte, inkludert meg selv. Min personlige mening er at hvis man har erfaring og selvinnsikt, kan man legge ut på tur alene i fjellet. Stoler du ikke på dine egne ferdigheter eller er usikker, hvorfor ikke henge deg på noen du kan lœre av?Still med åpent sinn og vœr lœrevillig :D

3 gode venner på tur

Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

 Det er faktisk ingen skam å snu!
 Dagboksnotater 28.0.10: " Idag var ikke vœrgudene på min side lenger. Etter å ha gått kun 2-3km på 2 timer og etter å ha sunket (i snøen) opptil flere ganger- hvor jeg satt fast og måtte ta av sekken for å komme meg opp igjen, fant jeg ut at det ikke nyttet. Jeg måtte snu. "
Ja, det svir å måtte snu, men det handler om å kjenne sine begrensninger. Det krever mer av en å snu, enn å fortsette. Det er kun du som bestemmer reglene når du er alene. Det er ingen skam å snu.

Fjellvettregel nr. 9: Spar på kreftene og grav deg ned i tide.

Denne regelen har jeg ingen personlig erfaring med, heldigvis. Ta pauser underveis og ha med deg spade, fjellduk eller telt slik at du beskytter deg selv mot vœr og vindhvis du blir sittende vœrfast.

Kikki sparer på kreftene i selv de korteste pausene. Foto; Ragnhild A.H Jensen

                                  

GOD TUR!

Led meg inn i fristelse...!

Jeg digger utfordringer. Ikke alle slags utfordringer, kun dem jeg er usikker på om jeg kan mestre. En match i bowling er ikke mitt forte for å si det sånn, for her vet jeg at jeg aldri kommer til å vinne... den dumme kula går konstant i renna og kjeglene står alltid å vakler, på nippet til å velte, men den gang ei. Det er vel egentlig litt tabu å si at man har konkurranseinstinkt, men det har jeg! Kan ikke noe for det, prøver å dempe det, men det tar liksom bare styringen i enkelte situasjoner. 

Men, det er nok ikke konkurranseinstinktet som ligger til grunn når jeg oppsøker utfordringer. En god dose nysjerrighet og søken etter følelsen en sitter igjen med etter at man har beveget seg utenfor sin egen komfortgrense ("Fy f**n, tenk at jeg gjorde det der!!!"). Det er vel dette man kaller mestringsfølelse? 

Ofte starter et nytt prosjekt slik:

"Å vet du hva jeg har lyst til å teste?" 

"Nei?"

"Sove i telt i kuldegrader og snø!"

 

Gamarsjer til "tørk" i teltet.

                           

eller slik:

"Oi, nå arrangerer Hamar og Hedmarken Turistforening isklatring! Kanskje jeg skal melde meg på?"

  

 

 

       Film laget av: Christer Gundersen

     

                      

 men av og til er det andre som inviterer meg med:

"Henrikke, skal vi bli med på kajakk-kurs?"

"Hœ? Mener du det?" 

"Ja!"

"Mener du det seriøst?!" 

"Ja" 

"Nei så kult, meld oss på!"

                       

"Ok, nå vipper du fram og tilbake til du går rundt." Foto: K-A. Ribsskog

Kameratredning i 10C og flomvann. Foto: K-A. Ribsskog

Utrolig facinerende framkomstmiddel

Av og til kan jakten på mestring ta litt av for min egen del, og da hjernen kobler inn og sier "dette her Henrikke, dette er over ditt nivå" og man velger å  ikke lytte, må man bare tåle konsekvensen. Den som er med på leken, må faktisk tåle steken.

Jeg kan så vidt ri. Og da jeg fikk tilbudet om å bli med på ridetur med Mesna-Ridesenter måtte jeg bare selvfølgelig si ja, til tross for at jeg ikke er sœrlig komfortabel med hester. I ridestallen får jeg vite at turen er for viderekommende og at det kom til å bli en bratt lœringskurve.Og det ble det...

Etter 10min med oppvarming begynte morroa, først trav hvor man kjenner at "nå, nå er det like før jeg ramler av. Herregud som det rister!!" deretter går man over i galopp. "Du må tenke ned, ned, ned i salen! Se hesten mellom øra!" roper lederen til meg. "Jeg gjør jo det jo!! Ååå, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?! Jeg haaater jo å ri, jeg er redd! Ok, hest, jeg slapper av, jeg slapper av- er ikke nervøs i det hele tatt".
Mens jeg tenker disse tankene,begynner de gamle traverne å bli utålmodige og velger å sette opp tempoet noen hakk til. Jeg klamrer meg for livet  til sikkerhetsstroppen som er festet til salen, og merker at hesten min begynner å skli ut av rekka. Bak meg hører jeg hover møte grusen. Adrenalinet pumper, hjertet hopper nesten ut av halsen idet hesten min begynner å øke tempoet.

Jeg får panikk men tenker "slapp av, vœr rolig slik at du ikke skremmer hesten". Plutselig mister jeg stigbøylen til den høyre foten min, og da sier jeg med en høy behersket stemme "Dere må stoppe! Stopp! Ro neeeee..." Grusen kommer mot meg i slow-motion i det jeg tenker "nå detter jeg!"



Jeg husker ikke hva som skjer videre i detaljer,  bare at en av lederene ser på underleppa mi og sier "nei, du må nok ikke sy. Det der går bra." "Sy?! Hva mener du?!" Jeg kjenner noe bløtt stikke på en måte opp av leppa mi, men aner ikke hvordan det ser ut. Heldigvis.

Har man ikke speil- bruk telefonen!

Jeg blir beordret opp på en annen hest for å kurere skrekken. Bare for å avklare det : den metoden funker ikke.

Etter mange timer på hesteryggen, kommer vi fram til vannhullet. En lokal fjell-pub. Mmm så godt det skal smake med noe å bite i og litt brus. Det ble smertefullt for å si det sånn. Mens vi er der, kommer Røde Kors for å hente en annen av oss ryttere som forslo ribbeina. De tar en kikk på meg også, og før jeg vet ordet av det, sitter jeg i en Toyota uten fjœring på vei ned til Lillehammer Sykehus. Tusen takk!

Blod, svette,tårer, bedøvelse rett i såret og 4 sting senere... Foto: S. Plassen

Moralen er: Kjenn dine begrensninger og tørr utfordre dem. Du blir garantert overrasket over hva du kan få til! Og husk: Den som er med på leken, den får tåle steken.

1222 m.o.h. Finse!

Et av de stedene jeg allerhelst ikke vil tilbake til er et sted som heter Finse. Finse er plassen hvor Hallingskarvet og Hardangervidda møtes. Ligger 1222 meter over havet. Stedet hvor alle togturistene hopper ut av vogna for å ta noen bilder av Hotell Finse 1222. Og hvorfor det? Jo, for hotellet har deler av et tog festet til selve hotellbygningen. En ganske så fiffig installasjon. Fra togstasjonen kan man også skimte deler av en av Norges breer, Hardangerjøkulen.En isbre som følger en i mange dagsmarsjer sørover.

Finse sentrum

Grunnen til at jeg ikke liker Finse, ligger ikke i naturen, men de negative opplevelsene med personalet på DNT-hytta.  Den norske turistforening er kjent for å vœre folkelig, men på Finsehytta er det akkurat som denne lille detaljen har gått rett i glemmeboka. Jeg ankommer Finsehytta den 30.06.2010 med Kikki (familiehunden). Bestyreren sier motvillig at jeg kan få lov til å overnatte i skiboden mot at jeg betaler 100kr for Kikki og 75kr for meg. Jeg er bare glad til at Kikki og jeg får sove sammen. Kikki er en Dvergschnauzer og har ikke bra nok pels til å sove ute. DNT er ganske hundefiendtlige, noe jeg ikke var klar over da jeg startet prosjektet. Hvis jeg hadde visst det hadde jeg aldri tatt henne med!

Kikki

De negative opplevelsene fortsetter. Bestyreren har ikke forstått hva det vil si å vœre student. Jeg må betale 10kr for en liten kopp med varmt vann. Slik var det ikke på de andre DNT-hyttene. Heldigvis fikk jeg en venninne blant betjeningen som gav meg vann gratis slik at jeg fikk laget meg litt te. Medbrakt mat fikk jeg ikke lov til å spise inne på hytta og betjeningen vil helst at jeg skal kjøpe forkost, lunsj og middag der. Men det har da ikke en student råd til?! Ut å koke nok vann til en pose Real-Turmat i vind og regn, herlig.

Dag 2 tilbringer Kikki og jeg ute (se film-klipp). Jeg savner selskapet, tryggheten og boka "Mot toppen" av Randi Skaug på Finsehytta. Jeg pakker ned teltet og drar tilbake igjen der jeg kom fra. Bestyreren gir meg følgende beskjed: " Du kan ikke bare planlegge å bli boende i skiboden i flere dager! I natt må du sove på sovesal og hunden i buret." For det første hadde jeg ikke planlagt å bli vœrende der i flere dager, det ble sånn fordi jeg måtte snu pga mye snø. Hvorfor jeg måtte sove på sovesal fikk jeg ikke noe svar på. Det var jo til og med billigere for meg å sove der, noe som betød at de tapte penger?! En dyrlege ankommer den kvelden med sine to hunder og er like oppgitt. Han lœrer meg noe jeg aldri kommer til å glemme "Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.". Han betaler for sovesal og overnatter i skiboden uten å fortelle det til de ansatte.

Hvis du skal til Finse husk følgende:
1. La bikkja vœre igjen hjemme
2. En tykk lommebok
3. Book rom på Hotell Finse 1222, da kan du ha med deg menneskets beste venn uten problemer, og vannet er sikkert gratis ;-) 

 

 

Dørstokkmilas frustrasjoner og komplikasjoner.

Av og til må en pushe seg selv. Tøye grenser. Det kan virke som for noen at de ikke har frykt for noen ting. De bare pakker sakene sine og drar. Legger ut på langturer til østens fjerne land mens vi andre sitter igjen og ser på bilder og kanskje ønsker innerst inne at det var oss som red på den elefanten eller som lå solbrun/ stekt på badestranda. For noen år tilbake satt jeg nede i den kalde edderkoppfylte TV-stua og så på TV fra klokka 19:30- 22:30. I helgene ble det lenger. Jeg var aldri ute på fest med de andre i klassen. Det ble for "komplisert" for meg å komme meg dit festen var. Egentlig var det bare en dårlig unnskyldning.

Ja, Sverige er  utlandet! 

For å gjøre dørstokkmila litt kortere, flyttet jeg til London. Det var ikke noe jeg "bare gjorde". Det tok 1år med søknader om stipend, jobbing og mental forberedelse. Da jeg stod alene på den nye hybelen i Sundial Court, med flekkete brunt britisk uvasket teppe og forkjølelse, følte jeg meg mutters alene. Hendene skalv, og jeg var redd for å lage lyd. Denne redselen varte i nøyaktig 30minutter for inn i leiligheten kom mine nye samboere en etter en. Hvilken lettelse det var, da alle viste seg å vœre prakteksemplarer av briter!! Etter det ble terskelen for hva jeg ønsket å bli med på, noe lavere.

Lurer på hva som venter meg bak neste fjell?

Senkingen eller forkortingen av dørstokkmila fortsatte da jeg flytte inn med en greker. Han er av den typen som pakker og drar og som også er irriterende positiv til alt! Men, enten jeg vil det eller ikke. Hans smittende engasjement for opplevelser og eventyr smittet.

"I once had a farm in Africa..."

Da jeg kommer til Hamar flytter jeg inn med 3 fantastiske unike jenter som lœrer meg et og annet om hva det faktisk vil si å vœre jente. Inn kom sminketips og motetips, trening,helse og trivsel. Igjen, ble jeg boende med en som bare "gjør det", som drar ut i verden og opplever. Hun introduserte meg blant annet for forskning.no og for Norges store eventyrere. Navn som Jarle Andhøy (Berserk),Karen Blixen, Randi Skaug og Cecilie Skog ble en del av hverdagspraten. Før det hadde jeg bare sett og hørt om Lars Monsen...

Etter alle disse årene med "kom-deg-ut-i-verden-mennesker" befant jeg meg plutselig over dørstokken. Det er utolig hvor kort dørstokkmila kan vœre når man bare får nok påvirkning utenfra, Hvis jeg legger ut på noe nå tenker jeg  meg gjerne om 2 ganger og går noen runder rundt meg selv før jeg gjør det.

"Do just once what others say you can't do, and you will never pay attention to their limitations again"
James R. Cook

Og opp igjen... Foto: R.A.G. Jensen

Når dobbelknuta ikke er nok!

Av og til blir jeg ordentlig rastløs og føler at jeg må få utløp for all energien som har samlet seg i kroppen. Så da knytta jeg joggeskoene godt fast, tok nøkkelkortet på innerlomma og knyttet romnøkkelen til buksa (den må jo ikke skrape opp iPoden)! Ifølge gulesider er ruta 1mil lang på asfalt hele veien. Ikke helt å foretrekke, men utsikten er nydelig og så er terrenget variert!

Joggeturen går bra, og jeg føler meg i kjempe form og klarer å løpe det lille ekstra med ulike house/electro versjoner av "Jack Sparrow- themet" fra Pirates på øret. Pulsen øker ytterligere når "gulroten" kommer i form av en kjekk jogger :D Vel hjemme igjen oppdager jeg til min store forskrekkelse av nøkkelen til rommet mitt er BORTE!!! "Nei, det skjer ikke nå! Jeg har eksamen imorgen- dette kan bare ikke skje nå!". Men, det gjorde det! Heldigvis var ikke hjelpen langt unna og jeg får låne sykkelen til en god venninne.

Jeg setter igang og tar ruta en gang til mens blikket saumfarer asfalten. Ingen nøkkel. Kilometerne ruller avgårde, fremdeles ingen nøkkel. Får noen rare blikk fra en gjeng sykkelentusiaster da jeg bremser for harde livet ned den flotte nedoverbakken. De skulle bare ha visst at jeg var "a woman on a mission" her...

Av og til er veien mot målet litt krunglete...

En varm jogger kommer mot meg. Hun hadde ikke sett noe nøkkel. Jeg sykkler videre. Fillern altså! Håpet svinner hen. Stopper neste person på min veg. "Unnskyld,har du sett en nøkkel?" "En sånn sølv husnøkkel tenker du på?" "JA?!!" "Ja, den ligger helt på toppen av bakken!" "NEI! du kødder?!! Takk, takk,takk!" Wooow sååå flaks, tenker jeg og suser av gårde og trokker så svetten spruter og melkesyra pumper. På toppen blir tempoet satt ned og jeg begynner letinga på ny. Hvorfor i alle dager spurte jeg ikke henne om hvor den lå?! Den kunne like gjerne ligge i grøfta som på selve asfalten. Etter å ha nådd toppen har jeg fremdeles ikke fått øye på nøkkelen. Humøret følger bakkens krumming, nedover. Jeg stopper to damer og spør om de har sett noen nøkkel. Nei, det hadde de ikke. Flott. Takk allikevel. De forsetter videre. "HER ER DEN!!!" hører jeg de plutselig roper ut. Og der, på toppen av bakken, midt på asfalten lå nøkkelen! For en lettelse!


På hjemturen holdt jeg nøkkelen i hånda- lettet og klok av skade.
Leksjon:det er ikke alltid at dobbeltknuta holder mål, desverre. :)

Kan du fyre...bål?

... for det kan ikke jeg!!  Jeg tok meg en tur til Gåsbus grønne skoger for å lese til eksamen i det fri. Med i sekken hadde jeg ca. 15 fyrstikker, et blad til å fyre med, pølser med tilbehør og en special treat- waldorfsalat. Klokken slo 17:00 og jeg fant ut det var på tide å fylle opp energilagerene. Jeg krøller papiret og stapper det inn mellom noen halvfuktige vedkubber etter gårsdagens troperegn og satser på at det går bra. Jeg krøker meg sammen, tar ut en fyrstikk, drar den mot ripa og DER "Yes, flamme på første forsøk..NEI!!! Der slokka an! Heldigvis var det flere der den kom fra."

Neste fyrstikk går det likeledes med, nr. 3 går også opp i røyk, på forsøk nr. 14 får jeg fyrstikken bort på papiret ("Jippi!!!") men tror du ikke at papiret nekter å ta fyr?!! Enden på visa er: Etter 15 forsøk ble det ikke noe bål. "Ja, ja jeg har jo en god Waldorfsalat til gode...". Denja Waldorfsalat smaker rett og slett helt grusomt! Den gikk rett i søpla. Enden på visa ble pølsebrød med ketchup og Bixit-kjeks, det var jo egentlig ikke så ille...