Når dobbelknuta ikke er nok!

Av og til blir jeg ordentlig rastløs og føler at jeg må få utløp for all energien som har samlet seg i kroppen. Så da knytta jeg joggeskoene godt fast, tok nøkkelkortet på innerlomma og knyttet romnøkkelen til buksa (den må jo ikke skrape opp iPoden)! Ifølge gulesider er ruta 1mil lang på asfalt hele veien. Ikke helt å foretrekke, men utsikten er nydelig og så er terrenget variert!

Joggeturen går bra, og jeg føler meg i kjempe form og klarer å løpe det lille ekstra med ulike house/electro versjoner av "Jack Sparrow- themet" fra Pirates på øret. Pulsen øker ytterligere når "gulroten" kommer i form av en kjekk jogger :D Vel hjemme igjen oppdager jeg til min store forskrekkelse av nøkkelen til rommet mitt er BORTE!!! "Nei, det skjer ikke nå! Jeg har eksamen imorgen- dette kan bare ikke skje nå!". Men, det gjorde det! Heldigvis var ikke hjelpen langt unna og jeg får låne sykkelen til en god venninne.

Jeg setter igang og tar ruta en gang til mens blikket saumfarer asfalten. Ingen nøkkel. Kilometerne ruller avgårde, fremdeles ingen nøkkel. Får noen rare blikk fra en gjeng sykkelentusiaster da jeg bremser for harde livet ned den flotte nedoverbakken. De skulle bare ha visst at jeg var "a woman on a mission" her...

Av og til er veien mot målet litt krunglete...

En varm jogger kommer mot meg. Hun hadde ikke sett noe nøkkel. Jeg sykkler videre. Fillern altså! Håpet svinner hen. Stopper neste person på min veg. "Unnskyld,har du sett en nøkkel?" "En sånn sølv husnøkkel tenker du på?" "JA?!!" "Ja, den ligger helt på toppen av bakken!" "NEI! du kødder?!! Takk, takk,takk!" Wooow sååå flaks, tenker jeg og suser av gårde og trokker så svetten spruter og melkesyra pumper. På toppen blir tempoet satt ned og jeg begynner letinga på ny. Hvorfor i alle dager spurte jeg ikke henne om hvor den lå?! Den kunne like gjerne ligge i grøfta som på selve asfalten. Etter å ha nådd toppen har jeg fremdeles ikke fått øye på nøkkelen. Humøret følger bakkens krumming, nedover. Jeg stopper to damer og spør om de har sett noen nøkkel. Nei, det hadde de ikke. Flott. Takk allikevel. De forsetter videre. "HER ER DEN!!!" hører jeg de plutselig roper ut. Og der, på toppen av bakken, midt på asfalten lå nøkkelen! For en lettelse!


På hjemturen holdt jeg nøkkelen i hånda- lettet og klok av skade.
Leksjon:det er ikke alltid at dobbeltknuta holder mål, desverre. :)