Day 2. 15.07.11

For English please scroll down to the last picture. 

Camp- Hadlaskard

Livets vann i det fjerne. The nearest water source.

Neste morgen starter med å hente vann til å koke havregryn i. Et "lite”stykke unna campen er nærmeste bekk. Det lille stykket viser seg å være 15min unna, én vei.  Tourist som allerede har vært lenge oppe, har dekket på bordet (en stor flat stein) og venter høflig på at min frokost skal bli ferdig. Det tar enda 20 minutter, for vannet vil ikke koke! Ingenting smaker bedre enn lunka te og havregryn til frokost.

Frokost, en klem og et adjø senere, har jeg endelig klart å få pakket sammen sakene mine og begynt på dagens marsj til Hadlaskard Turisthytte.  ”Fy søren så flatt det er her! Lurer på om det begynner å regne snart?” .

Selvportrett/ self portrait on the way to Hadlaskard

Etter 45 min kommer jeg til min første elvekryssing. Jeg tar ingen sjangser og velger å beholde skoene på. Før jeg vet ordet av det strømmer vannet inn over skokanten  og jeg blir gående våt på beina resten av dagen.  Å gå med våte sko i 5 timer er som å sitte med beina i vann, til man får skrukkete hud og vel så det.  Tærne den og de kommende kveldene, er så ømme at da jeg kommer så vidt borti enden av soveposen med dem, så gjorde det vondt!

Når kartkunnskapene ikke er helt på plass får man mange oppturer og nedturer på en dag. ”Gjøss , er jeg der allerede i løypa?! Da har jeg jo ikke langt igjen :D ” Så går man noen hundre meter og innser at ”Hææ? Dette kan ikke stemme...” og plutselig finner man ut man ikke har kommet halvveis i ruta en gang.  Det er like stor nedtur hver gang det og denne dagen skjedde dette flere ganger.

Hårteigen i bakgrunnen og en dyregrav i forgrunnen. Hårteigen in the background. In the foreground a grave to catch Reindeer. 

Hadlaskard Turisthytte ligger idyllisk til nede ved en flott elv med gode bade- og fiskemuligheter. Fra Dyranut må man ned en god skråning før man kommer til hytta. Denne skråningen var ganske bratt og med tær som hadde ligget 5 timer i bløt- ble det en litt smertefull nedstigning. Smertene ble fort glemt da hytta er full av andre turglade mennesker fra både innland og utland. 

The Herrera Family outside the Hadlaskard Hut

Sola har kommet fram igjen på ettermiddagen og jeg blir sittende ute på trappa og snakket med en tysk dame.  Hun venter på mannen, David, som tar seg en siesta inne på hytta .  Paret har også med seg en tilsynelatende utslitt hund Milú. Da trepinnnen kommer frem, er ikke Milú vond å be og jeg kaster pinnen hit og dit til Milús store begeistring! Det er så koselig med hund!

Etter å ha skrevet meg inn i hytteprotokollen, finner jeg meg et lite koselig rom med køyeseng og speil (!). Deretter får jeg i meg dagens middag- frysetørka lapskaus.  Etter middag og setter jeg på stua. Jeg kjenner ingen av de andre på hytta og synes det blir litt kjedelig å sitte der og late som om jeg leser i en bok... Løsningen blir å fiske!

Hårteigen a well known mountain for most hikers, not to me...

Etter å ha montert og demontert stanga 3 ganger- for snøret måtte visst uten på den derre bøylen… ja, du vet… så fikk jeg slengt ut snøret. På tredje kastet begynner jeg å få teken og tenker at nå skal jeg virkelig kaste med litt mer styrke her… Jeg legger an, kaster med all min kraft og merker at ”Oh oh, nå er det noe som kjentes galt ut her!” og som i sakte film, ser jeg snøret med spinneren i enden, komme i en bue mot meg og plutselig kjenner jeg kroken stikker mot låret! Jeg hadde flaks og fikk løsnet kroken fra buksebeinet, men den satt overraskende godt fast.  Dette skjer faktisk en gang til denne kvelden, men da får jeg nesten David Herrera på kroken, idet han skal ta bilde av meg! Å fiske er farlig det! 

The day I got myself hooked... Foto: David Herrera

Kveldens fangst blir ikke så stor, en liten fjellørret på noen hundre gram utgjorde en deilig frokost morgenen etter. 

Jeg haaater å ta fisken av kroken, stakkars fisk!! I hate taking the fish of the hook, poor little fishy! 
Photo: David Herrera

English:

15.07.11 Destination Camp-Hadlaskard

The next morning starts with gathering some water for porridge and a cup of tea. A "short" distance away from the camp is the nearest stream. It turns out to be 15min away, one way. Tourist who have already been awake for a while, has made the table (a massive flat rock) ready, waiting politely for my breakfast to finish. It takes another 20 minutes, because the water refuses to boil! Nothing tastes better than lukewarm porridge and tea for breakfast. After breakfast, a hug and a goodbye later, I finally manage to get my stuff back in the rucksack and get started on  today's hike to Hadlaskard Tourist Lodge. "Jee how flat it is here! Wonder if it starts to rain soon? ".
 After 45 minutes I'm at my first river crossing. I take no chances and choose to keep my shoes on while crossing (it can be slippery without). Before I know it, water comes pouring into the shoes and I have to hike the rest of the day with wet feet. To hike with wet shoes for 5 hours is like sitting with your feet in water, until they get wrinkled skin and sore. In the evening and in many evenings to come, are so tender that when they are barely touching the end of the sleeping bag, it hurts! When the map knowledge is in place you get a lot of ups and downs in a day. "Wow, I'm already there on the trail?! Great, I have not far to go then : D "Then you walk a few hundred meters and realizes that" Whaaaat? This can not be right... "and suddenly you find out that you are not even one third on todays hike. This is as big letdown every time and on this particular day, it happens several times. Hadlaskard Mountain Lodge is situated idyllically down by a beautiful river with great swimming and fishing opportunities. On the hike from Dyranut you  need to trespass a steep valley before coming to the same level as the cabin. This wa a painful descent with feet being wet for 5 hours. The pain was soon forgotten when the cabin is full of interesting people from both Norway and abroad. The sun shines again in the afternoon and I am sitting outside on the stairs and talk with a lovely German lady. She is waiting for her husband, David, who takes a siesta in the cabin. The couple has brought with them their seemingly exhausted dog,  Milú. When a bit of wood appears, Milú isn´t tired anymore and we play fetch. I throw here, there and everywhere. Milú´ is all of a sudden not tired anymore. 
After checking in by writing my name in the house protocol, I find myself a small cozy room with a bunk bed and a mirror (a mirror is a luxury). Then I get my dry-tech dinner which today is stew. After dinner, I find a quiet corner in the living room. I know none of the others at the lodge and find it a little boring to sit there and pretending to be reading a book... What to do? Go fishing!
Having assembled and disassembled the rod three times, the thread had to be outside of the metal thingy on the rod... I finally get the to throw out the line. On the third throw, I begin to get the hang of it and think that I need to add a little more power into the throw to make the hook go further... I charge and throw with all my strength and feel that "Oh,oh, something is not as i should be...!" and as in slow motion, I see the line with a spinner at the end, make a bow to me and suddenly I feel the hook protrudes my thigh! I got lucky, the hook came loose from the trouser leg, but it was surprisingly hard to get it loose. This is actually happens once more the same evening, then I almost get photographer David Herrera on the hook. Fishing is a dangerous sport! 


By the end of the evening I manage to catch a tiny trout which makes a great starter the following morning.