16.07.11 Hadlaskard- Litlos
Turen starter med å svare på et spørsmål turgåere aldri blir lei av å stille : Hvor mye veier sekken din? Denne morningen er det en nederlandsk mor som lurer. Og jeg svarer at den veier 25 kg. Hun blir tydeligvis litt sjokkert og forteller det videre til resten av familien på nederlandsk. Så spør hun om hvor langt jeg skal gå. Jeg forteller at jeg skal gå en 7 timers tur til Litlos. Og så kommer kommentaren ”Will you be able to make it in one day?!”. Som nordmann som er nesten født med fjellstøvler på beina, går jeg rett i forsvar. ”Of course I am going to make it in one day!!” svarer jeg nesten litt fornærmet. Klart jeg klarer det på en dag, eller det vil si jeg skal klare det- uansett hvor lang tid det måtte ta.
 |
| Opp og ned. Up and down! |
Hardangervidda er kjent for sine lange flate sletter men denne dagen var det slutt på slettene og det bar rett inn i oppturer og nedturer, i terrenget. Med godt mot følger jeg elva og kartet. Opp, ned, opp, ned, inn gjennom et skar med vinkelkutta steiner, ned i en dal, opp fra dalen, enda mer opp og enda litt til opp- endelig på topp… NEI!! Er det mulig?! Er det enda mer oppover?!” Dette fenomenet inntreffer de fleste turgåere. Du går oppover, tror du nærmer deg toppen, for så å finne ut at nei, du er bare halvveis!
På stien til Litlos må jeg fram med musikken igjen og skrur opp volumet. Men, Tourist hadde sagt noe til meg som gav meg et lite stikk i magen. ”De tankene som kommer når du går, er tanker du trenger å tenke fullt ut, for hvis ikke vil de dukke opp igjen, gang på gang. Med musikk, så fortrenger du dem bare…”
Men, jeg velger å ”deale” med tankene ved en senere anledning og peiser på videre i terrenget. Timene går, jeg begynner å bli sliten og kan ikke finne den fordømte sommerbroa jeg skulle ha passert for lenge siden.
 |
| Skal jeg ta det med meg? Neeei, må tenke vekt, vekt, vekt og vekt/ Take it or leave it? Too heavy to carry... |
 |
| Bare til å bite tenna sammen og fortsette. |
Fram det kommer jeg. Først ser jeg et hustak i horisonten og blir skuffet da jeg ser at det er en gul hytte som er for liten til å være Litlos hytta. Litlos er en betjent hytte. Det vil si at de serverer 3 retters middag (dyrt for studenter), frokost (også litt dyrt for studenter), har strøm og ikke minst dusj! Å vite at man har muligheten til å dusje bort dagens og gårsdagens og dagen før der igjens svette, er motivasjon nok for de fleste meg inkludert :D
 |
| Litlos! Foto: G. Harveland |
Sovesalen jeg har fått tildelt er ganske mørkt. Eneste lyset som er kommer fra vinduet i enden av salen. For å spare batteriene i hodelykta, velger jeg sengen som er like ved vinduet. Litt ensom, begynner jeg å finne fram tingene jeg trenger for å dusje. Skal jeg sove helt alene her? Når man går mange timer alene til dagen så ønsker man seg ofte litt sosialt in-put på kvelden. ”Ja, ja ” tenker jeg og finner veien til dusjene litt vemodig.
På badet er det en annen som også har benyttet seg av tilbudet. Jeg begynner å prate i vei om det ene og det andre, tredje og det fjerde, på engelsk . På Hardangervidda er jo alle utlendinger. Etter vel 10 min på stotrende engelsk, ser jeg at damen har på seg en grønn Devold T-skjorte. ” Excuse me, but where are you from?” ”Kristiansand” får jeg til svar. ” Hahahaha jeg er fra Sandnes!”. Dette utløser en god latterkrampe hos begge parter både da og senere i peisstua. Så det finnes visst nordmenn også på vidda!
Etter den lange 3minutters dusjen, er jeg tilbake på den mørke litt ukoselige sovesalen. ”Hva skal jeg finne på nå da? Jeg gidder ikke å lage middag i dag. Må spare på gassen og ute er det ikke bra vær lenger så da blir det bare ekstra kjett å koke seg noe vann”. Jeg finner ut at en siesta må være nyttig og bra tidsfordriv.
Ikke lenge etter at jeg har lukket øyene kommer det en litt høy mann inn gjennom døra. ”Hei!” hurra nå blir jeg ikke aleine allikevel, tenker jeg.
”Hei, vett du om dårr e nogen på den andre sovesalen?”
”Hmm det tror jeg ikke at det er, men jeg er ikke sikker altså…”
Mannen går for og se og jeg tenker ”fillern, da blir jeg aleine allikevel da.”
”- E de greit for deg at eg såve her?”
”-JA, herregud, er du gal! Klart du kan!” svarer jeg med en gang kanskje litt for overentusiastisk.
Dette er da altså Glenn som kom inn gjennom døra. Vi blir sittende å snakke om hvor vi har gått ifra og hvor vi skal, hvor mye vi bærer og så videre. Det største temaet er vel turutstyr som vi begge hadde god peiling på. Å holde seg oppdatert på turutstyr blir til en lidenskap. Gode/dårlige merker, vekt, smarte løsninger, mindre smarte løsninger og så videre. Det er innmari lett å få i gang en samtale på fjellet. For det første er alle bare seg selv når man labber rundt i ullundertøyet og fleeze-genseren, med eller uten fett hår og hva du jobber med for eksempel, er det neste tabu å snakke om. Det man spør om er: Hvor har du gått i dag? Hvor skal du? Hvor kommer du ifra (by/land)?
Dette synes jeg er befriende og skulle ønske det kunne vært sånn ellers også i hverdagen…
 |
| Chiller´n i peisstua med rene, tørre og luktfrie ullsokker/ Chillin with clean, dry and non-smelly woolen socks. |
English:
The hike starts with answering a question hikers never get tired of asking: How heavy is your backpack? This morning there is a Dutch mother who wonder. And I answer that it weighs 25 kg. She is obviously a bit shocked and tells it to the rest of the family in Dutch. Then she asks about how far this days hike is. I said that I should go for a 7 hour trip to Litlos. And then comes the comment "Will you bee able to make it in one day?" As a Norwegian who are almost born with boots on my feet, I go straight into defense. "Of course I am going to make it in one day!" I reply almost a little offended. Sure I can do it in a day, or I will make it- no matter how long it takes.
Hardangervidda is known for its long flat plains but that day was the end of the plains. In good spirits, I follow the river and map. Up, down, up, down, through a cut with angle cut stones, down hill into a valley, up from the valley, even more up and then some more up hill- "-finally on top ... NO! Is it possible?! Is it even further up?" This phenomenon occurs most walkers. You go up hill, you approach the top (you think), only to find that no, you're only half way up!
On the path to Litlos I must get the music out again and turn up the volume. But, Tourist had said something to me which made me thoughtful. "The thoughts that come when you are hiking are thoughts you need too think through and thorough. If not they will reappear again and again. With music on- are you hiding from them... "
However, I choose to "deal" with the mind at a later date and keep on hiking to Guns N Roses. The hours fly by, I start getting tired and can not find the damn summer bridge I should have passed long ago. (video clip)
I make it to the Litlos hut the same day. First I see a roof on the horizon and are disappointed when I see that there is a yellow house that is too small to be the Litlos cabin. Litlos is a service cabin. That is, they serve three-course dinner (expensive for students), breakfast ( also a little expensive for students), has electricity, not to mention a shower! Knowing that you have the opportunity to shower off todays and yesterdays and the day before that´s sweat, that is to me motivation enough to make that hike in one day. Me included :D
The dormitory I've been given is pretty dark. The only light is coming from the window at the end of the hall. To save battery power in the head torch, I select the bed that is close to the window. A little lonely, I begin to find things I need in the shower. Am I going to sleep all alone tonight too? When you hike for many hours alone a day, one wish for a little social in-put in the evening. "Oh well..." I think to myself, and find my way to the showers, a little melancholic.
In the bathroom there is another lady who has also taken advantage of the offer. We both are chatting along for a while, in English. On Hardangervidda're all foreigners. After about 10 minutes on halting English, I see that the lady is wearing a green Devold T-shirt. "Excuse me, but where are you from?" "Norway, Kristiansand" she answeres."Hahahaha I'm from Sandnes". This triggers a good laugh from both parties, also then and later in the lounge when we tell other guests about the story. So there are some Norwegians in the plains of Hardangervidda too!
After the 3 minute long shower, I'm back in the dark a little uncomfortable dormitory. "What shall I do now? I can not be bothered to cook dinner today. Must save the gas and there is no good weather outdoors."
Not long after I closemy eyes having a power-nap, a bit tall man comes in through the door.
"Hello!" (Hurray now I'm not going to be alone after all I think to myself).
"Hey, do you know if there´s anyone sleeping in the other dormitory?"
"Hmm I do not think that it is, but I'm not sure ..."
The man leave the room and I think "fillern, I'll be alone after all then."
But, I was wrong! Not long after, he come back again and ask:
"-Is it okay for you if I sleep here?"
"Yes, my God, are you're crazy! Sure you can! "I reply maybe a bit too enthusiastic.
The guys name is Glenn. We are sitting talking about where we have hiked from and where we are hiking too, how much we carry and so on. The biggest topic is probably hiking equipment that we both haave good knowledge about. Knowing what´s new on the hiking market, becomes a passion. Good / bad brands, weight, smart solutions, less smart solutions and so on.
It turns out to be a really nice evening with good stories and long laughs:D My life felt complete!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar